I politikkens verden er 2 pluss 2 av og til 5, undertiden blir det 3, men som regel aldri 4.
Det regnes og diskuteres i media om hvem av sidene som oppnår minst 85 mandater på Stortinget, fordi da skal de i prinsippet ha et flertall og kan få gjennom den politikken de står for og har da også Regjeringsmakten.
Bildet viser en Hestehandel og da får jeg litt kjeft, men jeg mener ikke at politikk er Hestehandel, men at det fra tid til annen skjer at noen bare må bli enige til den prisen som er mulig å oppnå, for å komme videre. Og så hadde jeg ikke et annet bedre bilde å legge inn.
Utallige ulike regnestykker blir presentert og da er det spørsmål om hvem som kan legges inn i de to blokkene henholdsvis Sosialistisk eller Borgerlig eller enkelt sagt røde eller blå. De ulike partiene har mer eller mindre definert seg selv til å støtte en konstellasjon for å kunne oppnå makt sammen med flere andre. Det som da er merkelig og egentlig ganske så uhåndterbart blir at hoved partiene som tradisjonelt står på hver sin side, trenger alle andre partier i sin blokk til stemme sammen med seg og noen av de har i tillegg nylig omdefinert sin rolle i politikken. Og noen vet ikke engang hvor de hører hjemme fordi de fører en svært liberal politikk hvor representantene har stor frihet til selv å mene og stemme. Det er opptil flere som sier at det å regjere med så ulike partier og målsettinger som de vil ha gjennomslag for på begge sider er umulig.
Men er det egentlig slik i praktisk politikk og gjelder det mest bare i valgsituasjoner som nå hvor partiprogrammene blir omtalt og deretter lagt i skuffen? Fordi flere av partiene som AP og Høyre med flere på begge sider er heldigvis ganske så pragmatiske og i praktisk politikk skjer det rett som det er en Forståelse og Kompromisser hvor de blir fort enige om stemme sammen, «særlig hvis det også holder FRP unna å få aksept for den politikken de fører». På samme måte skjer det med kompromisser mellom partiene fra AP til Høyre, «hvis det samtidig gjør at SV og Rødt mister sin innflytelse på politikken». Å kjøre Slalåm kalles det og i det Stortinget som vi vi ser konturene av fremover. Uansett resultat på antall delegater på rødt eller blå side, er det å finne «portene sammen nedover bakken viktig» for å komme i mål. Hvis det bare blir fall og knall så stopper hele Norge fort.
Jeg er ikke så opptatt av blokkene eller hvem som på papiret er sammen med hvem for å oppnå minst 85 stemmer, men jeg er opptatt av at Stortinget ikke skal bli Handlingslammet og på den måten ikke få frem verken gode forslag, kreative diskusjoner og vedtak som samler et størst mulig flertall. Det er folket i valg som bestemmer antall delegater, men politikk er Mulighetens kunst og det er ikke noen fasit før vedtak fattes. Når det oppstår slike valgprognoser som nå, så ser jeg det som en protest mot The Establishment, som nok trenger å bli rusket opp i og forklart at folk forlanger fremdrift og nytenkning på flere områder. Stor Misnøye med at folk og bedrifter får inndratt Kjøpekraft og ilegges stadig høyere skatter og avgifter som gir store tap med konkurs og oppbud av private små og mellomstore SMB bedrifter og derav mange arbeidsplasser, ingen kontroll med enorme prisutviklinger på blant annet matvarer og strøm, samt hvilken tilknytning skal vi ha til EUs mange merkelige vedtak, er stadig vekk kilden til uenigheter og uro også i befolkningen og i bedriftene.
Porsgrunn 29.08.25
www.norsk-sentrumsfordel.no
Lars Iver.