Epokeskifte med nye relasjoner, revitaliseringer, etableringer og renoveringer i byen med grønt skifte og sunne verdier for både samfunn, byutvikling og næring?
Vi er inne i et epokeskifte for samfunnet, næringslivet, verdigrunnlaget, bruken av sentrum som en felles arena til det meste. Fordi ting henger sammen må vi spørre oss selv om hvordan tenke både kortsiktig og langsiktig med samfunn og byutvikling og sammen få på plass en ny revitalisert by med stor attraktivitet, god næringsdrift, leiligheter og trivsel. Hvordan gjør vi det? Og er det mulig? Det er få som liker endringer og særlig store samfunnsendringer som nå pågår, men det å ha et åpent sinn for endringer er tross alt bedre enn å forsøke forgjeves å bekjempe de og tviholde på strukturer som forsvinner.
På 17 og 1800 tallet var Porsgrund en av de virkelig store seilskutebyene i Norge og det var skipsverft, rederier, sjøfolk og seilskuter oppover hele elvebreddene på begge sider. Porsgrund som by er laget på sjøfart og handel og det var en gylden epoke fra ca. 1650 hvor hele Tollkontoret ble flyttet fra Skien til Porsgrund og frem til ca.1900 . Byen hadde meget store fordeler av å vokse på sjøfarten og derav handelen og kunne tilføre stor kapital, mange nye foretak og arbeidsplasser til byen. Mange byer i Norge kan vise til samme utvikling i samme periode.
Helt frem til 1900 tallet var det stort sett seilskutene som var enerådende og du kan lese at veldig få av rederne og skipperne forsto eller aksepterte det epokeskiftet som skjedde og det ble til og med kjøpt opp flere seilskuter fra andre land til en billig penge, fordi seilskutene var jo det som var selve grunnlaget og det skulle vare til evig tid. Det var jo det de kunne både lage og drive med. Det ble da falitt for flere redere litt senere, fordi de ikke greide å se at en epoke var over og ble bokstavelig talt akterutseilt.
En av de siste seilskutene som ble bygd her i Porsgrund i 1879 på Frednes av Knudsen rederi var barken Korsvei og navnevalget ble nok slik, fordi da var epoken med seilskutene på sterkt hell og det forsto noen av rederne. Knudsen rederi bestilte dampskipet Brand på samme tidspunkt som de bestilte Skomvær i 1890 fra Laksevåg, som var det største seilskipet i stål noen gang bygget i Norge. Den fikk drøyt 10 år på alle verdens hav.
Når jeg bruker en slik sammenligning med epoken for seilskutene, hvor nye tider og nye trender bare trengte seg frem, så er det fordi vi er inne i et epokeskifte og trendskifte på områder innen handel, tjenester, service, servering, reiseliv, byutvikling og generelt samfunnsliv. Spørsmålet som da må stilles raskt er om hvor går utviklingen og hvordan forholder vi oss til det. Hvordan stiller vi oss slik at vi bokstavelig talt ikke blir akterutseilt.?
Hvis det går like galt med dagens næringsgrunnlag og samfunnsstrukturer som med seilskute perioden som var borte i løpet av få år, er det jo grunn til å spørre om hva kommer i stedet og kan samfunnet og næringslivet leve av det? Noen sier at det er det Grønne skiftet som skal gi oss arbeidsplassene og inntjeningen for å skape levedyktige samfunn, men foreløpig er det mye Nei til dagens forbrukersamfunn og lite med Ja til noe annet levedyktig i stedet. Noen må skape verdiene som kan omsettes til et godt BNP. Kan næringslivet leve når trendene blir å produsere egen mat og gjenbruk, eller er det slik at vi bare må gjennom tøffe omstillingstider med såkalte sunne verdier, miljøengasjement, bekjempelse av miljøgifter, kortreist produksjon og lokal bruk, kamp mot forurensning, stor andel av kollektivtransport og sykkel, langt færre butikker, lage nye samfunnsnormer og håpe på at det lar seg gjøre at noen kan leve ikke bare for sentrum, men av sentrum. Jeg sier ikke at dette høres feil ut,det kan være mye fornuft i et Grønt skifte, men jeg spør om det har bærekraft for nasjonal og privatøkonomien og gir nok grunnlag for å skape flere nye arbeidsplasser og god inntjening for næring og samfunnet generelt. Noen må betale skatter og avgifter for felles drift av Norge og Olje skal vi jo ikke pumpe mere opp av sier noen. Det er våre eksportnæringer som i stor grad gir oss dagens velferd i Norge så langt vi kan se fremover.
Vil det fremdeles være slik at sentrum i Norske byer kan opprettholde og gjerne øke sin attraktivitet og samle folk i et større antall både til å bruke den til å treffe folk, kulturbegivenheter, arrangement, handel, servering, tjenester og service, kveldsøkonomien med utelivet, kino og aktiviteter, kafelivet, i det hele tatt hvor går sentrum videre? Er løpet nesten kjørt og denne Koronasitasjonen vil bare forsterke en trend som har pågått flere år allerede. Vil en stor fornyelse og renovering av sentrums gater og plasser samtidig som det tilføres og bygges mange nye leiligheter der, være med på å gi sentrum i Norge et nytt liv og nye muligheter? Har våre planleggere og politikere forstått at et ja til sentrum, betyr et nei til store kunderettede etableringer i regionen rundt byene og at fortsatt Byspredning er den største trusselen for alle Norske sentrum. Og hvordan får vi folk til å forstå at de må bruke byen og handle i sitt sentrum fra lokale drivere og eiere, enten direkte eller på nettet og velge bort utenlandske Nettplattformer som tar både omsetning og arbeidsplasser i Norge?
Dette må du mene noe om.
Lars Iver.